Europa.html



«Europa» har flere betydninger.

Europa strekker seg fra Atlanterhavet i vest til Uralfjellene i øst; og fra Middelhavet i syd til Arktis i nord.

Satellittfoto av Europa

Europa er en verdensdel som strekker seg fra Atlanterhavet i vest til Uralfjellene i øst; og fra Middelhavet i syd til Arktis i nord. Det utgjør den vestlige tredelen av kontinentet Eurasia. Siden 1700-tallet har grensen mellom Europa og Asia vanligvis blitt ansett å gå langs Ural; først fjellkjeden og deretter elva; Det kaspiske hav, Kuma-Manytsjforsenkningen nord for Kaukasus, eventuelt Kaukasus-fjellkjeden, Svartehavet, Bosporosstredet, Marmarahavet og Dardanellene.

Europas territorium fordeler seg på 46 selvstendige stater. Av disse er 44 klassifisert av FN som europeiske stater, mens 2 er klassifisert som asiatiske (Kasakhstan og Tyrkia). Dersom man inkluderer Nord-Kaukasus (som av Russland selv regnes til Asia) i Europa, ligger 23,2% av Russland, 5% av Kasakhstan og 3% av Tyrkia i Europa, resten i Asia. Frankrike, Storbritannia, Spania, Nederland, Portugal og Danmark har også deler av sitt territorium i andre verdensdeler, med disse besittelsene regnes ikke til Europa.

Europas samlede flateinnhold er utifra ovenfornevnte definisjon 10 080 753 km², det vil si 6,7 % av landmassene på Jorda. Samlet folketall er på 698 073 098, hvilket utgjør 10,4 % av alle menneskene i verden (2008 est.)^[1] 70% av befolkningen er EU-borgere.

rediger Etymologi og begrepshistorie

Europa og oksen, av Gustave Moreau, c. 1869

Dette avsnittet tar for seg hva ordet Europa har betydd, og hvilket geografisk område det refererer til, og hvordan dette har endret seg de siste 2500 år.

Det greske begrepet Europa har trolig blitt avledet fra de greske ordene eurys (= «bred») og ops (= «ansikt»), hvor ‘bred’ er blitt et beskrivende ord for jorden i seg selv i den (rekonstruerte) urindoeuropeiske religionen. Enkelte språkforskere har derimot antydet at Europa er basert på et semittisk ord som det akkadiske erēbu i betydningen «solnedgang».^[2] Sett fra Midtøsten går solen ned over Europa, landene i vest. Likeledes antas det at ordet Asia kan tenkes å komme fra et semittisk ord som det akkadiske asu, «soloppgang».

For den greske geografen Hekataios besto den kjente verden av to verdensdeler: Europa og Asia. Grensen gikk ved Egeerhavet, Asovhavet og Marmarahavet og elva Don. For historieskriveren Herodot var Asia identifisert med det store Perserriket, mens Europa var den Greske sivilisasjon.

Alminnelig bruk av ordet som vanligste betegnelse for det vi i dag oppfatter som Europa, hører til moderne tid. I antikken omtalte man det romerske rike som «Roma» eller «Imperium Romanum». Det fantes da ikke noe geografisk uttrykk som inkluderte riket nord for Middelhavet og som dessuten inkluderte områdene bebodd av germanske og slaviske stammer i Nord- og Øst-Europa.

Ordet spredte seg fra gresk til Europas romanske språk gjennom en berømt myte som ble gjenfortalt i senantikken. I gresk mytologi var Europa en fønikisk prinsesse som ble forført av Zevs i form av en hvit okse og ført til øya Kreta hvor hun fødte Minos, Rhadamanthus, og Sarpedon. For Homer var Europé (gresk Ευρωπη) den mytologiske dronning av Kreta, og ikke stedet hun ble ført til. Som andre greske myter er nok denne myten ikke opphavet til ordet Europa i seg selv, men skapt i ettertid for å gi ordet en spennende forhistorie. Senere ble Europa ensbetydende med fastlandet Hellas, og rundt 500 f.Kr. hadde betydningen også begynt å omfatte landene nord for Hellas.

Denne myten har blitt overbrakt av tre av senantikkens historiefortellere: St. Augustin, Isidor av Sevilla og Orosius. Det er usikkert hvor de regnet grensen mellom verdensdelene (orbis terrarum). For Orosius gikk grensen mellom Asia og Europa gjennom elva Don og Asov-havet. Orosius ble kilde for 900-tallets frankiske lærde Richter av St. Rémy som fremstilte verden som tre orbis plaga der Mare Nostrum (Middelhavet) var skillet mellom verdensdelene. Richter regnet flere av folkeslagene som slo seg ned i Europa i Folkevandringstiden for å komme fra Asia. Lombardernes historieskriver Paulus Diaconus (død 797?) regnet lombarderne for å ha flyttet fra øya Scandinavia på grunn av overbefolkning. Det virker som om Scandinavia da ikke ble regnet som en del av Europa. Dette fordi grad av siviliserthet var blitt introdusert som et kriterium for å være en del av «Europa».^[3]

I senantikken og middelalderen var det vanligere å skille mellom «Kristenheten» og hedenske områder enn å bruke betegnelsen Europa. Men innen «Kristenheten» begynte begrepet Europa gradvis å få den betydningen det har i dag. Ved å referere til «Europa» i hyldningsdikt til Frankiske konger viste de både at de var lærde og belest i den antikke arven, samtidig som referanser til Kongen som «Europas konge» gav aspirasjoner om fremtidige landerobringer. Om makten ikke strakk seg langt utover Frankerriket, kunne skaldene i det minste smigre kongen med at han var berømt i "hele Europa". I hoffet til Karl den store ble referanser til Europa-begrepet hyppigere. For eksempel priste Catwulf Kong Karl i 775 for å ha blitt utpekt til å bli Europas konge (Regni Europae). Hoffet til Karl den Store brukte imidlertid helst begrepet Imperium Christianum, ikke det geografiske begrepet Europa som betegnelse på sitt rike. Karolingerne oppfattet hovedstaden Aachen som det andre Roma, og sitt rike som Romerrikets gjenkomst i Europa. Det har blitt overlevert flere kilder der Karl omtales som rex, pater Europe (konge, Europas far).^[3]

En annen terminologi som i middelalderen ble brukt for å skille det som vi i dag regner som (Vest-)Europa fra verden for øvrig er skillet Oksidenten / Orienten. Oksidenten, av latin Oc + cadere ~ (dit solen) faller ned = Vesten. Oksidenten var da den vestlige kristenhet, som utgjorde mesteparten av Europa.

Lærde kristne på 600-tallet som Isidor av Sevilla regnet ut fra sitt bibelske historiesyn verdens befolkning for å stamme fra Noahs etterkommere: Jafet, Sem, og Kam. Europeerne stammet fra Jafet, derfor hadde folkeslag som frankerne, alemannerne, latinerne og britene alle samme opphav.

rediger Skillet mellom Øst- og Vest-Europa

Det begrepsmessige skillet mellom Vest-Europa og Øst-Europa ble introdusert av opplysningsfilosofen Voltaire i en biografi over den svenske kong Karl 12. fra 1731.^[4] Dette skillet ble sementert under den kalde krigen, da de østeuropeiske landene ble sovjetiske vasallstater. Etter Berlin-murens fall, ville enkelte gjenopplive uttrykket Østmiddel-Europa for å skape kontinuitet til historien før verdenskrigene. Imidlertid ser det ut til at ordet Sentral-Europa har blitt det hyppigst brukte begrep for å beskrive de eks-kommunistiske statene som ikke var en del av Sovjetunionen.

rediger Europa i andre språk

Et stort antall av verdens språk benytter ord som er avledet fra «Europa» for å referere til kontinentet, for eksempel benytter kinesisk det fonetisk lignende ordet Ōuzhōu (欧洲).

rediger Historie

rediger Forhistorisk Europa

rediger Paleolittisk

Homo erectus og neandertalene slo seg ned i Europa lenge før det moderne mennesket, Homo sapiens sapiens viste seg. De eldste menneskebeinene er funnet i Dmanisi, Georgia, datert 2 000 000 år tilbake. De tidligste spor av det moderne mennesket kan stammes 35 000 år tilbake i tid. Spor etter permanente bosetninger kan dateres til det 7. millenium f. Kr., i Bulgaria, Romania og Hellas.

rediger Neolittisk

Neolittisk Europa

Den neolittiske tidsepoken nådde Sentraleuropa i det 6. millenium f. Kr. og Nordeuropa i det 5. og 4. millenium. Det er ingen prehistorisk kultur som dekker hele Europa.

rediger Bronsealderen

Bronsealderen er en betegnelse på en periode i menneskets historie som fant sted mellom steinalderen (noen steder kobberalderen) og jernalderen. Perioden har fått sitt navn fordi bronse var det mest avanserte materialet man hadde for tilvirkning av redskap, våpen og smykker på den tiden. Bronse er en legering som består av ca. 90 % kobber og 10 % tinn. Den var svært kostbar, og man brukte derfor fortsatt en mengde steinredskaper helt fram til romersk jernalder.
(Oppdelingen av oldtiden i tre perioder; stein-, bronse- og jernalder, ble opprinnelig formulert av den danske arkeologen Christian Jürgensen Thomsen.)

Bronsealderen inntreffer til forskjellige tider, avhengig av hvilke steder man snakker om. De eldste kjente bronsegjenstander er fra Midtøsten (Egypt og Mesopotamia) ca. 3500 f.Kr. Herfra brer det seg til Hellas 3200 f.Kr., Østeuropa 2500 f.Kr., Vesteuropa 2200 f.Kr., Kina 2000 f.Kr., og Skandinavia 1800 f.Kr.

rediger Jernalderen

Jernalderen er i arkeologien regnet som den tidsepoken der bruken av jern er framtredende i produksjonen av våpen og redskap. I Norge begynte jernalderen fra omlag år 500 f.Kr., men de tidligste sporene av jernutvinning er mye eldre, kanskje så tidlig som år 3000 f.Kr. Det tok bortimot 1000 år fra menneskeheten oppdaget jernutvinning til kunnskapen nådde Norden. Jernalderen begynte på ulike tider på ulike steder i Europa.

I Europa og Asia etterfølger jernalderen bronsealderen, mens den i resten av verden etterfølger steinalderen direkte. Det er vanskelig å tidfeste jernalderen nøyaktig for en enkelt region, men det refererer til den tidsepoken hvor bruken av jern er det mest avanserte metallarbeidet til en sivilisasjon.

rediger Antikkens Hellas og Romerriket

Europa, c. 220 f.Kr.

Antikkens Hellas var enerådene og nyskapende innen forskjellige styreformer (det athenske demokrati), filosofi, vitenskap, politikk, sport, teater og musikk. De greske bystatene grunnla flere kolonier ved Svartehavet, Middelhavet, Lilleasia, Sicilia og i Sør-Italia. Den greske verden kom til et halt ved Peloponneserkrigen, og den senere Makedonias ekspansjonen i det 4. århundre f.Kr.

Mye av den greske kunnskapen ble assimilert av romerne og spredt utover det europeiske kontinentet. Romerriket hadde sitt sentra ved Middelhavet, og kontrollerte alle de nærliggende landene rundt havet. Den nordlige grensen var i form av naturlige hindringer, som elvene Rhinen og Donau. Under keiser Trajan, i det andre århundre, nådde riket sitt territorielle høydepunkt, der Storbritannia, Dakia (dagens Romania) og deler av Mesopotamia var inkludert. Keiserrikets første periode, Pax Romana, brakte med seg fred, sivilisasjon, og effektive sentraliserte regjeringer til de underlagte områdene, men i det 3. århundre begynte riket å skrante gjennom en serie av borgerkriger og økonomiske, samt sosiale kriser.

rediger Vikingtiden

Vikingtiden er en epoke i nordeuropeisk historie som strekker seg fra siste del av 700-tallet til midten av 1000-tallet.

rediger Middelalderen

Middelalderen regnes i Europa som tiden mellom 500 og 1500 e.Kr. eller mellom Romerrikets fall og Reformasjonen på begynnelsen av 1500-tallet. Det er også vanlig å anse middelalderen som slutt i 1492, da Columbus ankom Amerika.

rediger Svartedauden

Kart som viser svartedaudens utbredelse 1347 - 1351

Svartedauden, en byllepest, er den største katastrofen verden har opplevd i fredstid. Italia ble rammet i 1347, og pesten spredte seg videre via handelsveier til andre deler av Europa og det nordlige Afrika og Midtøsten gjennom 1348. Videre spredte den seg til Mesopotamia, Sør-Spania, Nord-Europa (bl.a. Norge) og til sist Russland i 1351. Polen stengte grensene sine, og ble spart for pesten. Island ble delvis spart, siden mannskapene på skip dit stort sett døde før de kom fram. Ca. 1/3 av befolkningen her døde.

rediger Reformasjonen

Reformasjonen var en religiøs omveltning fra katolisisme til protestantisme i deler av Europa på 1500-tallet, utløst av Martin Luther. Reformasjonen spredte seg etterhvert fra Nord-Tyskland til Skandinavia, Sveits og Frankrike. I England oppsto det parallelt en reformasjon basert på politiske hensyn, som etterhvert tok mye av den samme retning som reformasjonen på kontinentet.

rediger Kolonitiden

rediger Napoleonskrigene

Napoleonskrigene utspant seg fra 1800 til 1815 i kjølvannet av den franske revolusjon. Tidsperioden ble fremfor alt preget av kampen mellom Napoléon Bonapartes Frankrike på den ene siden og Storbritannia, de tyske statene og Russland på den andre. Frankrike led det endelige nederlag ved slaget ved Waterloo i 1815.

rediger Reastaurasjonstiden

Wienerkongressen ble avholdt fra 1814 til 1815 og hadde som mål å gjenskape makforholdene i Europa før de 25 år lange revolusjons- og Napoleonskrigene. Kongressen fastslo politiske grensene som kom til å vedvare til 1914, og slo fast at prinsippet om fyrstesuvereniteten skulle være diktere maktforholdene, ikke folkesuvereniteten.

rediger Første og andre verdenskrig

Første verdenskrig er en av de blodigste krigene noensinne utkjempet i Europa. Den varte fra august 1914 til 11. november 1918, og medførte vesentlige endringer av Europa-kartet. Nye stater oppsto etter nasjonalstatprinsippet; Østerrike-Ungarn forsvant og ble erstattet av en mengde mindre sentraleuropeiske stater (mens Tyskland ble omformet fra monarki til republikk.

Andre verdenskrig var den mest omfattende militære konflikt i verdenshistorien, og involverte en stor del av verdens land og ble utkjempet samtidig i flere verdensdeler. Selv om det hadde vært krig Asia siden 1931; er mest utbredte oppfatning blant faghistorikere og folk flest at andre verdenskrig brøt ut i Europa i 1939, da Tyskland invaderte Polen 1. september med påfølgende krigserklæringer fra Storbritannia og Frankrike.

Politisk kart over Europa 1941-42

Den andre verdenskrig raste frem til 1945, og endte med aksemaktenes totale nederlag. I løpet av krigen hadde hele 60 millioner mennesker mistet livet, noe som gjør andre verdenskrig til historiens blodigste konflikt.

Mot slutten av 1944 var Tyskland hardt presset på alle fronter. Krigen til sjøs var tapt, Øst-Europa var falt i sovjeternes hender, og på vestfronten var de allierte overlegne så vel i luften som på bakken. Den 8. mai 1945 undertegnet Tyskland en betingelsesløs kapitulasjon overfor de allierte, og dagen etter ble dette gjentatt overfor de sovjetiske styrkene.

rediger Den russiske revolusjon

rediger Den kalde krigen

Den kalde krigen (1948–1989) var rivaliseringen som utviklet seg etter den andre verdenskrig mellom gruppene av nasjoner som praktiserte ulike ideologier og politiske systemer. På den ene siden var Sovjetunionen (U.S.S.R.) og dens allierte, ofte referert til som Øst-blokken. På den andre siden var USA og dens allierte, ofte referert til som Vest-blokken. Man sier gjerne at den kalde krigen endte i 1989, da Berlinmuren falt, eller i 1991, da Sovjetunionen ble oppløst.

rediger Den europeiske union

Den europeiske union har trinnvis utviklet seg siden 1953 fra å være et regjeringssamarbeid på avgrensede politiske områder, til å bli en vidtgående statssammenslutning der beslutningskompetanse på flere lovområder er overført til fellesorganene.

rediger Geografi

Topografisk kart over Europa

Geografisk er Europa en del av den større landmassen kjent som Eurasia. Ideen om at Europa er et eget kontinent er derfor ikke universelt godtatt. Noen ikke-europeiske tekster refererer til et Eurasia-kontinent, eller til et europeisk underkontinent, fordi Europa ikke er helt omgitt av sjø.

rediger Geografisk avgrensning

Europas vestlige grense mot Nord-Amerika går vest for Island og Asorene i Atlanterhavet. Den nordlige grensen går ved Arktis nord for Svalbard. Gibraltarstredet og Middelhavet danner den sørlige grensen mot Afrika. Videre går grensen mot Asia ved Dardanellene, Marmarahavet, Bosporos, Svartehavet, Kaukasus, Det kaspiske hav, Ural-elven og Uralfjellene.

Grensen mot Kaukasus er gjenstand for debatt blant geografer. Den russiske holdningen er at grensen går ved Kuma-Manytsjsenkningen fra elven Don til Det kaspiske hav, og at landets kaukasiske områder (Nord-Kaukasus) i likhet med Sør-Kaukasus ligger i Asia. Andre hevder at Nord-Kaukasus ligger i Europa og Sør-Kaukasus i Asia, og at grensen følger vannskillet i Kaukasusfjellene, som hovedsaklig sammenfaller med Russlands grense mot Georgia og Aserbajdsjan.

Europas geografiske senter er ikke fastslått, men blir debattert av geografer.

rediger Landformer

De to største landformene er «hoved-Europa» og Skandinavia i nord, skilt fra hverandre av Østersjøen. Tre mindre halvøyer, Den iberiske halvøy, Italia og Balkan, springer ut i Middelhavet fra sør. Østover vider Europa seg ut inntil grensen mot Asia ved Uralfjellene.

Landskapet i Europa varierer mye over relativt små områder. De sørlige områdene består av fjell. Beveger en seg oppover synker terrenget fra de høye Alpene, Pyreneene og Karpatene gjennom høye fjellområder inn til de lave områdene i nord. Høye fjell eksisterer også langs den nordvestlige sjøgrensen, begynnende vest på De britiske øyene, og fortsetter langs hele Norge.

Bilde av Volga som renner igjennom Staritsa, Tver Oblast i Russland. Bildet ble tatt av Sergej Prokudin-Gorskij i 1912.

Europas landformer består i tillegg til den generelle beskrivelsen også av en rekke avvik. Underregioner slik som Den iberiske halvøy og Italia har sine egne komplekse geologiske strukturer, på samme måte som «hoved-Europa» også inneholder avvik slik som fjellplatåer, elvedaler og kratere. Island og De britiske øyene har egne geologiske strukturer. Mens Island er et eget land i Nordsjøen som kun tilhører Europa av politiske grunner, mens De britiske øyene er høye områder som var knyttet til fastlandet, inntil det stigende havnivået adskilte området til en øy.

Kontinentets mange ulike geologiske landformer var med på å gjøre sitt til at ulike nasjoner gjennom historien etablerte seg i Europa, og ble holdt adskilt lenge.

rediger Elver

Europas lengste elv er Volga med 3531 kilometer. Deretter kommer Donau med 2850 kilometer og tredje lengst er Ural (2428 km) som ligger ved grensen til Asia. Andre mindre elver er Dnieper (2290 km), Don (1950 km), Pechora (1809 km), Kama (1805 km), Oka (1500 km), Belaya (1430 km) og Dniester (1352 km).

Mont Blanc, Europas høyeste fjell om Kaukasus ikke medregnes Europa

rediger Fjell

Hva som er Europas høyeste fjell, avhenger om Kaukasus regnes som en del av Europa.

Europas høyeste fjell, inklusive Kaukasus:

1. Elbrus (5642 m), Russland, Kaukasus
2. Dych-Tau (5203 m), Russland, Kaukasus
3. Rustaveli (5201 m), Georgia, Kaukasus

Europas høyeste fjell, eksklusive Kaukasus:

1. Mont Blanc / Monte Bianco (4808 m; med iskappe), grensen Frankrike–Italia, Alpene
2. Dufourspitze (4634 m; Monte Rosa-massivet), grensen Sveits–Italia, Alpene
3. Dom (4545 m), Sveits, Alpene

Regnbue over Ladoga

rediger Innsjøer

Den største innsjøen er Ladoga i Russland, den nest største er Onega i Russland og den tredje største Vänern i Sverige.

rediger Øyer

Den største øya er Storbritannia. Andre store øyer er Island, Irland, Sicilia, Sardinia, Korsika, Kreta, Kypros, Sjælland, Svalbard, Novaja Zemlja og Mallorca.

rediger Klima

Til tross for sin størrelse har Europa flere ulike klima, fra subtropisk ved Middelhavet til arktisk i det nordligst Norden og Russland. I det vestre Europas kysttrakter er klimaet maritimt, med milde vintre og mye nedbør. Innlandet og da fremfor alt i Østeuropa har et utpreget kontinentalt klima med kalde og snørike vintre og korte og varme sommere. Det arktiske klimaet medfører meget kalde og snørike vintere og kjølige sommere. Det subtropiske medfører milde og regnfulle vintere samt lange varme sommere.

rediger Fauna

Mammuter ble utryddet fra Europa før den yngre steinalderen

Istiden, så vel som menneskets sameksistens med dyrene, har hatt mye å si for Europas fauna. I store deler av Europa er mange store dyrearter og rovdyrarter utryddet. Mammuter og urokser ble utryddet allerede før den yngre steinalderen. Mens Europas to største rovdyr, ulv og bjørn, tidligere fantes i store deler av Europa, er de nå på grunn av avskoging nærmest utryddet. I middelalderen ble bjørnenes naturlige habitat begrenset til utilgjengelige fjell med tilstrekkelig skogdekke. I dag lever brunbjørnen primært kun i Balkan-områdene, Skandinavia og Russland. Andre områder har kun en svært begrenset mengde dyr, da deres naturlige habitater har blitt ødelagt. I tillegg til dette finnes isbjørn på Svalbard. Ulv, det nest største rovdyret i Europa etter brunbjørnen, finnes primært i Østeuropa og på Balkan, i tillegg til en meget liten bestand i Skandinavia og i Spania.

Andre viktige europeiske kjøttetere er eurasisk gaupe, europeisk villkatt, rev (spesielt rødrev), sjakal, samt ulike arter av Marten , pinnsvin, ulike slanger (viper, buorm...) og ulike fugler (ugle, hauk...)

Viktige europeiske planteetere er snegle, frosker, fisk, ulike fugler, pattedyr som gnagere, hjort, rådyr, villsvin, samt dyr som lever på fjellet, slik som murmeldyr og steinbukk.

Sjødyr er også en viktig del av den europeiske faunaen. Viktige dyr som lever i europeiske vann er plankton, bløtdyr, pigghuder, krabber, reker, blekksprut, samt ulike fisker, delfiner og hvaler.

rediger Demografi

rediger Befolkningsutvikling

Befolkningsutvikling i Europa i 2006

Nåværende befolkning i de europeiske landene

I 1900 utgjorde Europas andel av verdens befolkning ca. 25%. I år 2000 var dette sunket til 13%. Ifølge FNs befolkningsprognoser vil dette reduseres til 7% i 2050 (se tabell under).

I 2005 var Europas befolkning 728 millioner eller 11% av verdens befolkning, mot 500 millioner etter andre verdenskrig. FN anslår at Europas folketall når toppen i løpet av de første 10-årene etter 2000, og deretter vil falle.

Merk at alle disse tallene inkluderer den asiatiske delen av Russland, samt Kanariøyene og Madeira. Samtidig ekskluderer de europeiske deler av de asiatiske statene Tyrkia og Kasakhstan, samt oversjøiske besittelser i andre verdensdeler tilhørende europeiske stater.

Historisk, nåværende og estimert fremtidig folketall i følge UNPP, 2004 Revisjon:

rediger Økonomi

Europas andel av brutto verdensprodukt er i dag 18 % ^{[trenger referanse]}

Årlig inntekt pr innbygger var i 2002 gjennomsnittlig 18 000 USD (BNP/innb. justert for kjøpekraftsparietet). Fattigste land er Moldova med 1 478 USD/innb, rikeste land med befolkning over 1 million er Norge 36 596 USD/innb .^[5]

rediger Politisk geografi

rediger Selvstendige land

Kart over Europa

Selvstendige europeiske stater (Kilde: FN)	Areal (km²)	Innbyggere (2008 est.)[1]	Hovedstad
Nord-Europa:
Danmark1	44 493	5 533 391	København
Estland	45 226	1 307 605	Tallinn
Finland	338 145	5 244 749	Helsinki
Irland	70 280	4 156 119	Dublin
Island	103 000	304 367	Reykjavík
Latvia	64 589	2 245 423	Riga
Litauen	65 200	3 565 205	Vilnius
Norge2	386 642	4 644 457	Oslo
Storbritannia3	245 592	61 205 393	London
Sverige	449 964	9 045 389	Stockholm
Vest-Europa:
Belgia	30 510	10 403 951	Brussel
Frankrike4	547 030	62 150 775	Paris
Liechtenstein	160	34 498	Vaduz
Luxembourg	2 586	486 006	Luxembourg
Monaco	1,95	32 796	Monaco
Nederland5	41 526	16 645 313	Amsterdam
Sveits	41 290	7 581 520	Bern
Tyskland	357 021	82 369 552	Berlin
Østerrike	83 858	8 205 533	Wien
Syd-Europa:
Albania	28 748	3 619 778	Tirana
Andorra	468	82 627	Andorra la Vella
Bosnia-Hercegovina	51 129	4 590 310	Sarajevo
Hellas	131 940	10 722 816	Athen
Italia	301 230	58 145 320	Roma
Kroatia	56 542	4 491 543	Zagreb
Makedonia	25 333	2 061 315	Skopje
Malta	316	403 532	Valletta
Montenegro	13 812	678 177	Podgorica
Portugal6	91 590	10 431 104	Lisboa
San Marino	61	29 973	San Marino
Serbia7	88 361	10 159 046	Beograd
Slovenia	20 273	2 007 711	Ljubljana
Spania8	497 303	38 270 928	Madrid
Vatikanstaten	0,44	824	Vatikanstaten
Øst-Europa:
Bulgaria	110 910	7 262 675	Sofia
Hviterussland	207 600	9 685 768	Minsk
Moldova	33 843	4 324 450	Chişinău
Polen	312 685	38 500 696	Warszawa
Romania	238 391	22 246 862	Bucureşti
Russland9	3 957 900	103 728 576	Moskva
Slovakia	48 845	5 455 407	Bratislava
Tsjekkia	78 866	10 220 911	Praha
Ukraina	603 700	45 994 288	Kiev
Ungarn	93 030	9 930 915	Budapest
Totalt	9 909 990	688 207 594
1Inkluderer Færøyene, men ikke Grønland som regnes til Nord-Amerika. 2Inkluderer Svalbard og Jan Mayen. 3Inkluderer Gibraltar, Guernsey, Jersey og Man, men ikke britiske besittelser i andre verdensdeler. 4Inkluderer ikke franske besittelser i andre verdensdeler. 5Inkluderer ikke De nederlandske Antillene i Karibien. 6Inkluderer Asorene, men ikke Madeira som ligger utenfor Afrikas kyst. 7Inkluderer Kosovo som har erklært selvstendighet fra Serbia, men ikke anerkjennes av FN 8Inkluderer ikke Ceuta og Melilla i Afrika, og heller ikke Kanariøyene utenfor Afrikas kyst. 9Inkluderer kun de fire føderale distriktene som ligger i Europa, inklusive russisk Kaukasus som av Russland regnes til Asia. .

Forutenom de 44 europeiske statene er det to asiatiske land som også har europeisk territorium. 5% av Kasakhstan og 3% av Tyrkia ligger i Europa. En rekke europeiske stater har likeledes oversjøiske territorier i andre verdensdeler, fremfor alt Russland, men også Storbritannia, Frankrike, Spania, Nederland, Portugal og Danmark, men disse besittelsene regnes ikke til Europa. Noen av de 44 europeiske statene har også områder med en viss grad av indre selvstyre på europeisk territorium, det gjelder Åland (Finland), Færøyene (Danmark), Man, Jersey, Guernsey og Gibraltar (Storbritannia). Noen av disse statene har også de facto utbryterrepublikker med varierende grad av internasjonal anerkjennelse, det gjelder fremfor alt Kosovo (Serbia) og Transnistria (Moldova). Fem av de 44 statene i Europa regnes som mikrostater: Andorra, Liechtenstein, Monaco, San Marino og Vatikanstaten. Disse fem statene har til sammen 180 718 innbyggere fordelt på 691 km². 26 av Europas stater er medlemmer av Den Europeiske Union (EU), som i tillegg inkluderer Kypros (i Asia).

rediger Biland

• Kanaløyene (Storbritannia)
• Man (Øy tilhørende Storbritannia)

rediger Oversjøiske områder

• Færøyene (Danmark)
• Gibraltar (Storbritannia)

rediger Tidligere land

• Jugoslavia (1918–2001)
• Sovjetunionen (1922–1991)
• Tsjekkoslovakia (1918-1993)
• Østerrike-Ungarn (1867–1918)
• Østtyskland (1945–1989)
• Serbia og Montenegro (2003–2006)

rediger Organisering

Kart som viser Den Europeiske Union (EU) i Europa

Samtidig som «Europa» (EU) internasjonalt ofte oppfattes som en enhet er de fleste landene i virkeligheten ganske ulikt organisert:

• Alle land i Europa, unntatt Hviterussland og Vatikanstaten, er medlemmer av Europarådet.
• Av dagens 44 land var 15 ikke selvstendige i 1990, mens 29 land var det.
• 32 land er republikker, mens 12 er monarkier.
• 29 europeiske land (pluss Kypros) er tilsluttet EØS-avtalen.
• 26 europeiske land er medlemmer av EU, 2 er offisielle kandidatland (Kroatia og Makedonia), 4 har annonsert at søknader om medlemsskap vil bli sendt innen utgangen av 2009 (Albania, Bosnia og Hercegovina, Montenegro og Serbia), Ytterligere 2 europeiske land (Ukraina og Moldova) har inngått partnerskap med EU med sikte på fremtidig medlemskap. Sveits og 3 mikrostater (Andorra, Monaco og San Marino) har særavtaler med EU.
• 25 land er tilsluttet Schengen-traktaten.
• 23 europeiske land er medlemmer av NATO.
• 19 land benytter euro som sin valuta.
• 10 land er medlem av EU, Schengensamarbeidet og Europarådet samtidig som euro er deres nasjonale myntenhet.
• 4 land er EFTA-medlemmer.

Land	Flagg	EU/EFTA	Euro	Schengen	E‑rådet	NATO
Albania
Andorra
Belgia
Bosnia og Hercegovina
Bulgaria
Danmark		1
Estland
Finland
Frankrike
Hellas
Hviterussland
Island
Irland
Italia
Kroatia
Latvia
Liechtenstein
Litauen